Debatten om elektrifisering av Melkøya og bygging av to nye 420 kV linjer til henholdsvis Hammerfest og til Varangerbotn pågår for fullt etter regjeringens beslutning for et par uker siden. Debatten preges av stort engasjement, men jeg er usikker på om alle konsekvenser av pakken er kommet godt nok fram. Noen mener dette er en gavepakke, andre mener det er krise for Finnmark. Fra mitt ståsted, som leder for et energiselskap som jobber for infrastruktur som gir vekst i regionen, ligger den kloss opptil en gavepakke og svært langt unna en krise for Finnmark.
Diskusjonen dreier seg i hovedsak om tre tema:
- Strømnett og arealbruk
- Elektrifisering av Melkøya
- Strømpriser
Trenger vi egentlig 420 kV-linjer? Svaret er JA!
420 kV linje er Statnetts «veistandard» på transmisjonsnettet i Norge, dvs. nettet som frakter mye strøm over store avstander. I dag går det 420 kV linjer fra sør til nord (og litt på kryss og tvers sørpå) fram til Alta/Skillemoen. Som følge av elektrifiseringsplanen på Melkøya og reservasjon av 360 MW til Equinor for noen år siden, startet bygging av ny 420 kV linje over Sennaland til Skaidi. Trafoen på Skaidi er imidlertid ikke ferdigstilt for 420 kV videre til Hammerfest (eller østover), slik at linja i dag driftes på 132 kV.
Fra Skaidi til Hammerfest har vårt nettselskap, Lucerna, i dag to linjer på 132 kV. Den ene er hovedsakelig reserve for den andre for å ha en sikker strømforsyning ved utfall eller vedlikehold. Per i dag har vi tildelt effektbehov i overkant av det linja har kapasitet til. Nye større prosjekter må vi derfor si nei til. Per i dag har vi rundt 100 MW (utenom Melkøya) i nye konkrete prosjekter til oppdrett og annen industri i Hammerfest som foreløpig ikke har fått tildeling. Skal vi kunne tilby kraft til disse og andre nye aktiviteter framover, og dermed tilrettelegge for nye arbeidsplasser, må vi ha større kapasitet enn i dag på linja fra Skaidi til Hammerfest.
Ei ny 420 kV linje bygd av Statnett fram til Hammerfest er svært positivt for oss. Melkøyas nye behov er ca. 360 MW, mens linja har en maks kapasitet på om lag 1000 MW. Her er det med andre ord plass til flere, både i Hammerfest og resten av fylket.
Som følge av at Equinors elektrifisering er utslagsgivende for bygging av linja, må Equinor betale anleggsbidrag for linja fra Skaidi til Hammerfest og for ombygging av Skaidi trafostasjon og Hyggevann trafostasjon. Linje/kabel fra Hyggevann til Melkøya er Equinors eget ansvar. Nettleia til Lucerna øker ikke som følge av disse tiltakene.
Dersom det ikke bygges ei ny 420 kV linje til Hammerfest, vil vi (Lucerna) måtte vurdere å bygge ei ny 132 kV linje fra Skaidi til byen. Denne vil trolig også delvis bli finansiert av anleggsbidrag fra konkrete nye brukere, men vi må forvente at Lucerna også vil måtte ta store deler av kostnaden. Med andre ord vil dette bidra til at nettleia til Lucerna øker. Hvis vi skal kunne få ny aktivitet i vårt område kommer vi ikke utenom å bygge ny linjekapasitet til Hammerfest.
Nå blir heldigvis resten av fylket også prioritert
Resten av fylket har akkurat samme problemstilling som oss; nettet er fullt og det er ikke plass til nye forbrukere og nye bedrifter, ei heller ny kraftproduksjon. Dette er grunnen til at vi i Hammerfest Energi har vært tydelige på at 420 kV linja ikke bare må bygges til Hammerfest, men også østover til Varangerbotn. Den siste tida har alle søknader i Finnmark til Statnett om tilknytning over 1 MW blitt avslått.
Nye linjer østover er helt avgjørende for at nye bedrifter skal kunne få strøm, samtidig om eksisterende bedrifter ønsker å elektrifisere for å bidra til reduserte CO2-utslipp. Dessuten ligger flere omsøkte vindkraftanlegg i østfylket. Det er ulike syn på vindkraft, men skal noen av disse kunne realiseres er også de avhengig av økt nettkapasitet. Vindkraft både på land og til havs, er viktige tiltak for å få til en nødvendig økt kraftproduksjon og elektrifisering framover, men dette vil også gi konsekvenser for arealbruk.
All ny aktivitet gir konsekvenser for arealbruk – bruk naturen klokt
Hammerfest Energi er medeier i Finnmark Kraft som driver med utvikling av vindkraft. I dag er vi involvert i Havøygaveln i Havøysund og Hamnefjell ved Båtsfjord, i tillegg til at vi har to søknader til behandling. Strategien til Finnmark Kraft er å velge områder der vi tror det vil være minst mulig skade og negative konsekvenser for andre brukere.
Det betyr ikke at disse prosjektene – eller andre – er uten uenighet, og det må vi ha respekt for. Planlegging må skje i nær dialog med andre brukere av areal, både reindrift og andre naturbrukere. Som energiselskap må vi dessuten være forberedt på at dersom vi planlegger inngrep, må vi være åpne for at planene kan justeres avhengig av dialogen med andre. All ny aktivitet krever imidlertid areal, det kan være til skoler, kraftlinjer, nytt næringsareal eller gang- og sykkelsti. Poenget er at utbygging må skje varsomt og med tett dialog, men vi mener at vi uansett må finne løsninger for viktig felles infrastruktur for fylket.
Elektrifisering av Melkøya er utslagsgivende for ny nødvendig infrastruktur for strøm
Det er uenighet rundt dette klimatiltaket, og det må respekteres. Tiltaket har ikke direkte betydning for oss som energiselskap, men gir en rekke indirekte konsekvenser.
Bakgrunnen for tiltaket er forpliktelsene Norge har i Parisavtalen. Målet med denne avtalen er å begrense temperaturøkningen i atmosfæren til 2 grader, helst 1,5 grader, hvor hvert land er ansvarlig for egne tiltak og utslippskutt. 194 land pluss EU har forplikta seg til avtalen. Norges bidrag er at vi skal kutte våre CO2-utslipp med minimum 50% innen 2030, sammenliknet med 1990.
Melkøya er i dag et av de største punktutslippene i Norge og slipper ut 850.000 tonn CO2 årlig. Dette utgjør ca. 2% av Norges samla CO2-utslipp. Vi har hittil redusert CO2-utslippet i Norge med 4,7% siden 1990, så vi har fortsatt en lang vei å gå. Elektrifisering betyr at disse 850.000 tonnene ikke slippes ut i Norge, men – vil mange si - de slippes jo ut i et annet land ved at gassforbruket der kan øke. Ja, det er jo i prinsippet riktig, men også de andre landene har forpliktelser som oss. Naturgass har mellom 25-50% lavere utslipp enn olje/kull, og økt gassbruk i andre land vil faktisk være et viktig tiltak for å redusere CO2-utslippet i disse landene.
Poenget er at alle land må feie for egen dør og gjøre noe med det landet selv har myndighet til å gjøre noe med. Det betyr at i Norge må vi iverksette relativt dyre tiltak, mens andre land kan gjennomføre langt rimeligere tiltak. Det er fristende å si at disse landene i stedet bør gjennomføre tiltak som gir større CO2-reduksjon per krone, men sånn fungerer ikke den internasjonale avtalen. Vi er ikke fritatt for å gjennomføre CO2-reduksjon, selv om andre land kan gjøre det billigere.
Elektrifiseringen gir også en rekke andre konsekvenser det er verdt å være oppmerksom på. Ikke minst vil elektrifiseringa kreve ny nettkapasitet til Hammerfest. I tillegg er det beslutta at linja også skal videreføres østover til Varangerbotn.
Strømprisen går uansett opp fra de rekordlave nivåene de siste årene.
I debatten er kanskje frykten for økte strømpriser ved elektrifisering, det mange er mest opptatt av. Melkøya trenger 360 nye MW, tilsvarende et årlig strømforbruk på rundt 3 TWh i ny kraft. Equinor har allerede en tildeling på 50 MW til Melkøya fra før.
Prisen i Finnmark fastsettes for hele NO4, det vil si for hele Nord-Norge, og er basert på samla tilbud og etterspørsel av kraft til enhver tid. De største forbrukerne av kraft i vårt område ligger sør i Nordland, hvor også den største produksjonen er.
Per 2021 var det overskudd av kraft i NO4, anslagsvis 6-7 TWh, i tillegg har vi i perioder fått tilgang på vindkraft fra Sverige. Dette har ført til at vi har hatt veldig lave priser de siste par årene sammenliknet med sør. Men dette vil neppe vare.
I den siste kartleggingen til Statnett var det innmeldt et behov på 3000 MW nord for Ofoten, altså den nordlige delen av NO4. 1150 MW av dette er tildelt, hvorav 360 MW til Melkøya. Med andre ord tar Melkøya en betydelig del, men altså ikke mer enn om lag 1/3. Uansett; det er fortsatt kø av bedrifter som ønsker strøm. Dersom Melkøya ikke elektrifiseres, vil strømmen bli tildelt andre. At vi vil oppleve økte priser, er det derfor ingen tvil om, også uten elektrifisering av Melkøya. Men uten nye linjer i Finnmark, vil dette forbruket og medfølgende aktivitet ikke havne her, men andre steder i Nord-Norge.
Et annet moment som påvirker prisen, er at vi framover ikke lenger vil få så mye vindkraft fra Sverige. Svenskene vil etter hvert bruke denne selv for å elektrifiser eksisterende industri slik at Sverige kan oppfylle sine CO2-forpliktelser. LKAB alene har et økt behov på 20 TWh allerede i 2030, altså rundt 7 ganger Melkøyas behov. Behovet øker til rundt 70 TWh i 2050.
I pakken som ble lagt fram for et par uker siden, er det et mål at fornybar kraftproduksjon skal øke før Melkøya iverksetter elektrifiseringen. Dette vil være med på å dempe en prisøkning.
Statnett avgjør om deler av Melkøyas reserverte kraft nå kan tildeles andre.
Nå prioriteres Finnmark!
Jeg registrerer at bransjen vår og politikerne sørpå begynner å rasle med sablene. De ser nå at det er en gedigen satsing på infrastruktur i Finnmark på trappene. Satsingen kan få betydning for deres eget område og argumenter derfor nå spesielt mot elektrifisering av Melkøya som er den enkeltsaken som presser fram de nye 420 kV-linjene. Bekymringen er egentlig ikke overraskende fordi problem med linjekapasitet gjelder mange steder i landet.
Slik jeg ser det, har vi i Finnmark fått en bortimot en gavepakke for utvikling av helt nødvendig infrastruktur dersom vi skal få til ny aktivitet i fylket. Men alle nye prosjekter må gjennomføres med klokskap og respekt for andre. Her bør muligens både energibransjen og andre innrømme at vi har litt forbedringspotensial.